tirsdag 11. august 2015

Kristin Ribe: /Lyte/

Kristin Ribe har gitt meg en av mine sterkeste leseropplevelser med Syn.

Jeg syns Ribe er en av de modigste forfatterene.

Fordi hun utforsker språkets muligheter (og umuligheter). Fordi hun samtidig utforsker sterke problemstillinger. Og fordi hun ønsker å utgi det hun skriver, akkurat slik, så sterkt og så annerledes.

Vi kommer ingen steder uten mot og ved ikke å tørre å utvikle oss.

Dette er den tyngst tilgjengelige boka av Ribe jeg har lest så langt.

Historien er forsåvidt enkel. En kvinne, hovedpersonen i boka, er syk. Kreft. Hun vil ikke behandles, men velger å dø. På den naturlige måten, uten å ta imot behandling. Ja, uten å gå til lege. Kvinnen vurderer å innlemme en venninne, og det blir et stort dilemma for henne om hun skal gjøre det, eller ikke. Det er sterk og rørende problematikk.

Jeg vil likevel si at språket ofte står i veien denne gangen. I Syn opplevde jeg det helt motsatt. Det forferdelige tapet og sorget ble forsterket av språket i romanen. Likevel, språket står kanskje ikke bare i veien fordi det understreker at veien mot døden er uforståelig. Det at teksten mange steder har beskrivelse av drømmer i seg gir underbevisstheten plass. Søvnen er en stor del av livet, og i drømmene er vi nærmere døden enn i noen annen tilstand vi er i før den inntreffer.

Det er vanskelig å finne eksempler på hvorfor teksten er utilgjengelig. Når jeg leter finner jeg små avsnitt som er veldig lett tilgjengelig, enkle og/eller poetiske. Overgangene kan imidlertid være brå, og grammatisk er dette ikke "riktig". Viser en side for å gi et ekesmpel:


Boka er på 138 sider og hver side ligner side 13 både ortografisk og formmessig. Så om den er kort, krever det utholdenhet fra leseren. Jeg anbefaler de som ikke er ute etter A4-historier og A4-setninger til å ta en titt på denne boka, om ikke nødvendigvis for å lese fra A til Å, men les noen sider her og der. Hva betyr Ribes modige bok for utvikling av romanen og utviklingen av språket?

Historien rørte meg også. På siste side ebber kvinnens liv ut. Overgangen fra å være og ikke lenger være er kanskje slik?

Blåbærlyng tidlig på høsten. Forskjellen stilken
farge /årets/ og fjorårets lyng.

fredag 7. august 2015

Andy Jones: Sammen

Innimellom kommer jeg ut av lesingen. Kanskje er jeg for travel, for fylt av andre ting, eller finner ikke den riktige boka til situasjonen.

Da jeg takket ja til leseekeksemplar av Andy Jones' Sammen var det med håp om at dette skulle være en lesegledebok som likevel ikke var for lettvint.

Og - så ble jeg ikke skuffet for dette er en deilig og hjertevarm bok. Fisher er 31. Han jobber i reklamebransjen, og har nettopp begynt å date Ivy som er ni år eldre. Ivy som jobber med hår- og sminke innen samme bransje, men som er minst jålete av alle. Hun har arr i ansiktet etter å ha gått gjennom et glassbord som barn. Fisher er forelsket, og vil mye mer. Naturlig nok blir han ganske redd når Ivy blir unnvikende allerede etter 19 dager.

Det viser seg at Ivy, som ikke trodde hun kunne få barn, er gravid.

Graviditet, et splitter nytt forhold, foreldre og søsken og venner (ikke minst El og samboer Phil) stiller spørsmål om det meste som de nyetablerte ikke vet hva de skal svare på. De har jo ikke rukket å bli kjent med hverandre før ALT skjer. Og hva med forelskelsen, kjærligheten, sexlivet?

Boka flyter lett og det er mye humor. Det er også alvor, på liv og død uten at jeg skal avsløre alt, bare noe. Fishers gode barndomskamerat El har Huntingtons sykdom og reduseres uke for uke, og Fishers mamma omkom i en bilulykke, noe som har satt dype spor.

Dette er en god feel-good, virkelig. Rose-Maries litteratur- og filmblogg betegner den likegodt som en sjarmbombe. Jeg anbefaler den også. Fishers og Ivys historie er perfekt for en dag på stranda eller noen timer på toget. NB! Ta med snytepapir!