tirsdag 27. januar 2015

Påfuglen

Trondhjemmere - kjenn deres besøkelsestid!

På scenen på Trøndelag teater skjer det noe viktig akkurat nå. I Påfuglen møter mennesker i den rike verden (Hundeland) mennesker fra den fattige verden (Fugleland).

Scenografi og regi og musikk - flott alt samen - men det er innholdet jeg har lyst å si noe om. Dette er tematikk som angår Trondheim midt i fleisen, som angår verden mitt i fleisen, midt i hjertet, mitt i den dårlige samvittigheten.

Du får alt midt i
midt i mot
og snudd igjen

Labradoren (Herbert Nordrum) sier noe om at vi må tenke prisipielt. Men må ikke prinsipper vike når nøden sitter rett foran deg på gaten? Eller: hva er de riktige prinsippene? For når hun du berger livet til like etter syns det er helt greit at barna hennes tømmer kontoen din, - hva da med prinsippene, fordommene, rettferdigheten, moralen?

Hva er rettferdig? Å måtte gå på skole, eller ikke ha muligheten til det? Er det riktig å ta vare på sine og si at man ikke kan redde verden? Er det riktig å forlate ungene sine? Stjele (fordi man sulter)? Drepe (fordi noen er uenig med deg)? Alle disse problemstillingene kastes opp, og opp mot hverandre, i Påfuglen til man ikke vet hvem man holder med eller hva som er moralsk og ikke.

Tankene raser der vi går fra forestillingen. Hvordan møter vi pappkoppen på gata? (Er det et menneske bak koppen også?) Ignorerer vi den med et blikk som ser stivt foran oss, går vi en omvei, svarer vi om koppen sier noe til oss, hvordan kjenner vi oss inni oss når dette pågår? Hvordan kjennes det å sitte bak koppen? Hva tenker han bak koppen? At livet er urettferdig? At om han får sjansen så tar han verdisakene til rikingen? Og mens jeg skriver dette innser jeg at jeg snakker om oss og dem.

Hvordan møter jeg mennesket bak pappkoppen i morgen? På samme måte som i dag? Jeg har jo mine prinsipper. Men jeg har heldigvis mye vennlighet og respekt også. Og jeg har fått en tankevekker i kveld. Jeg håper mange opplever Påfuglen, lar seg berøre og bevege. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre litt. Lykke til til oss alle!

søndag 4. januar 2015

Monica Isakstuen: Om igjen

Julegaver fra Groskro pleier alltid å være veldig fine. Også Om igjen av Monica Isakstuen. En bok der teksten kommer til meg som en gave, og der innholdet kommer som en gave.

Isakstuen skriver utradisjonelt. Jeg liker det. Hun veksler raskt mellom romanens hovedperson Ida og Idas gamle venninne, pianisten Joyce Hatto, gjerne fra avsnitt til avsnitt. (Hatto; Navnet med bare en stavelse i fornavnet og to i etternavnet, så ulikt de lange, aristokratiske navnene på de andre unge pianistene som Hatto konkurrerer med. Dette er Hattos tanker navnet sitt, slik Isakstuen forestiller seg det kan ha vært.) Forfatteren har også med samtaler slik hun tenker seg dialogen mellom Ida og Hatto kan ha vært etter sistnevntes død. Slik for ordens skyld, Ida er en fiktiv person, Hatto var en (relativt) kjent pianist.

Isakstuen får fram to historier som ligner hverandres. Idas og Hattos utfordringer med foreldre, med menn, med kunsten. Med å ville få til mye, men ikke lykkes. For å være nummer to, eller middelmådig, er ikke å lykkes. Er det redselen for ikke å huskes som en stor pianist som får Hatto til å jukse? Til å utgi andre kjente pianisters innspillinger som sine egne? Det lurer Ida på. Isakstuen presenterer Idas spekulasjoner på en spennende måte. Det blir troverdig, Hatto kan ha tenkt slik. Ida er et middel til å få fram en mulig og troverdig historie om Hatto. Samtidig gir Idas liv og dilemmaer romanen flere lag.

Jeg kunne skrevet mer om denne boka, men i stedet vil jeg anbefale å lese den. Jeg tror det er en fordel å lese litt om Joyce Hatto og bedrageriet før man starter. En liten smakebit til slutt:

Du skal danse over tangentene men ikke presse dem ned. […] Dans, fingre! Som rosa ponnier eller gule sitronsommerfugler, gresshopper og lysegrønt skjelvende løv i skarp vårsol, akkurat slik Chopin skal høres ut […] Det kunne vært deg, føltes som det var deg. (s. 164)