søndag 9. februar 2014

Amy Chua: En tigermammas kampsang

Et litt uvanlig valg av bok til meg å være. En bok med innhold fra virkeligheten, fra USA (for meg er virkeligheten og USA ikke synonymer, selv om det selvsagt er en fordom) og om en mors oppdragelse av sine barn.

Baksideteksten gjorde utslaget. Her listes det opp hva Amy Chuas barn ikke fikk lov til, blant annet overnatte hos venner eller se tv. Aktivitetene sine fikk de ikke velge selv. Innholdet i En tigermammas kampsang "setter den hjemlige debatten både på spissen og i perspektiv", skriver Frode Thuen om boka.

Så jeg kjøpte boka (til den nette sum av kr 49,-), sammen med Urd, som jeg riktig nok leste først og med stor appetitt. Fortsatt litt overrasket over meg selv, begynner jeg å lese. Og jeg leste og leste. Boka var nesten som en spenningsroman. For kunne den kinesiske mammaens metode virkelig virke?

Den kinesiske mammaen forventer at skolearbeidet alltid kommer først, at man alltid får beste karakter (og da er A- ikke godt nok), at barnet må ligge minst to år foran klassen i matematikk, at man aldri må gi sitt barn en kompliment i offentligheten og noen punkter til.

Barnet skal alltid prestere det beste man kan, og det betyr hardt arbeid, hardt arbeid og atter hardt arbeid. Aldri gi etter hvis barnet protesterer eller vil sluntre unna. Være hard som stål. Man skal være en pådriver (kunne neste skrevet slavedriver) og forvente at barnet presteter. Fordi man tror at barnet kan og vil greie det. Sli hjelper foreldrene barnet til å nå sitt fulle potensial.

Forfatteren lykkes med dette overfor sitt eldste barn, Sophia. Nummer to, Lulu, blir imidlertid en hard nøtt. Så hard at Amy må gi opp. Forklaringen på hvorfor hun "gir opp" er at hun innser at datterens personlighet  er lik sin egen, hun er flyktelig sta. Datteren vil selv velge hvilken aktivitet hun skal holde på med.

Chua hevder at de høye forventningene den kinesiske moren har til barnet bygger barnets selvtillit. På sin egen hjemmeside (amychua.com) sier hun det slik: "It’s about believing in your child more than anyone else – more than they believe in themselves – and helping them realize their potential, whatever it may be."  I Vesten vil vi nok gjerne tro at å drive barna så langt som det vi får beskrevet i denne boka, vil bryte ned barnas selvbildet og få dem til å hate sine foreldre. Både Chua og hennes døtre påstår imidlertid at det ikke er resultatet. Man krangler med hverandre og elsker hverandre med samme intensitet.

Dette var en interessant historie. Og selv om jeg aldri blir en kinesisk mamma, vurderer jeg å skru opp forventingene litt. Fiolinspilling er vi imidlertid ferdig med her i gården, men ironisk nok, det var også der Chua måtte gi tapt. Datteren, som viste seg å være mer sta enn moren, valgte bort fiolinen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D