søndag 24. februar 2013

Kjærligheten

Jeg leser så mange bøker. Leser. Og leser. Og leser.

Innimellom tenker jeg; så mange historier og så lite jeg husker når noen spør hva den ene eller andre handlet om. Alltid kan jeg huske dersom en bok gjorde inntrykk, at jeg likte den, at den rørte meg. Handlingen, derimot, kan jeg ikke si så mye om.

Så er det kanskje ikke det som er viktig, å huske? Ihvertfall ikke i den forstand at jeg kan referere handlingen.

Jeg erindrer en samtale med en jeg kjente godt en gang. Vi snakket om skjønnlitteratur og faglitteratur. Vi var storlesere av hver var sjanger. Jeg forklarte ganske nitid hvor lærerikt det var for meg å lese skjønnlitteratur, kanskje snakket jeg like mye til meg selv som til ham.

Fortellingene gir innblikk i så mange ulike liv.

Personene kan lære meg noe om sitt indre liv, sine følelser, tanker.

Så berøres noe av mitt indre liv. En flik av gjenkjennelse. Eller ikke, det er en innsikt det òg.

Bøkene er fra forskjellige miljøer, byer, verdensdeler.

Også språket; så mange ulike måter å skrive på, uttrykke på. Fra enkelt til avansert, fra poetisk til ribbet for jåleri. Språk som estetikk, språk som nytelse. Provoserende ord.

Og til slutt: Stemningen. Jeg. Settes. I.
Bare det.
Å lese er kjærlighet. Kjærlighet er å lese.

mandag 11. februar 2013

Haruki Murakami: After Dark

Natt. Éi natt. Denne eine natta varer After Dark.

Draum.

Eller verkelegheit.

Er det noko midt i mellom, - både og? Det er ikkje så farleg. Vi er i Murakamis univers, og eg elskar det!

Storbyen Tokyo. "Det vi ser, er byens form. Vi ser ovenfra og ned [...]", skriv forfattaren. (s. 5) Mari sit på ein kafé. Les. Vil vi ikkje alle bli funne? Mari blir funne denne natta.

Søstera Eri søv, slik ho stort sett har gjort i tre månader. Eg trur Eri vil dø. Eri forsvinn denne natta. Men så blir ho gjenfunne. Mari finn at kjærleiken til søstera si.

Mari og Eri har pint seg sjølv med låge tankar om eige verd, medan dei har hatt høge tankar om den andre.

Det skjer mykje meir denne natta, men kjernen for meg i denne forteljinga er bandet mellom dei to søstrene, dei som berre har eitt teikn forskjell i namna sine.

"Natten er bare så vidt over. Og det er ennå lenge til neste gang det blir mørkt." (s. 168)

Takk, Hilde, for boka.

tirsdag 5. februar 2013

Irène Némirovsky: Hett blod


Irène Némirovsky var jødisk, født i Kiev i Hviterussland i 1903. Familien flyktet under den russiske revolusjonen i 1917 og havnet i Paris. Den kommende forfatteren var da 15-16 år gammel. Hun døde i Auschwitch i 1942, 39 år gammel.

Hett blod er utgitt posthumt i likhet med flere av hennes bøker.

Vi er på landsbygda i Burgund, Frankrike. Tilsynelatende idyll. Tilsynelatende. For hvilke hemmeligheter bærer egentlig disse tilsynelatende vellykkede menneskene på? Her blir det som er skjult avdekket lag for lag. Nabokona er ikke bare en nabokone, onkelen har lagt større gåter å by på enn man skulle tro i første scene.

Jeg forsto ikke helt dybden i denne boka innledningsvis, den virket ganske uskyldig. Men jeg lover; her er ingen uskyldig. Det er spennende å lese, herlig å få skylden avdekket. Bygdedyr fins også i Burgund, selv om ordet bygdedyr ikke fins i bokmålsordboka!

Takk for bursdagsgavebok, kjære Gro!