søndag 22. mai 2011

Heidi Linde: Under bordet

Det kan finnes skatter i din egen bokhylle. Tenk!

Under bordet fra 2002 kom i mine hender for et par år siden da en venninne ryddet i sine bokhyller og raust ga bort bøker.

Uten smussomslag sto den der lillafin. Jeg trengte en lettlestbok, og plutselig leste jeg i en lilla Linde.

Hovedpersonen, Jenny, surrer (kanskje?). Hun har droppet ut fra legestudiet, men ikke fortalt det til familien. Jenny leter etter seg selv. Og etter en jobb. Jenny er litt annerledes og liker å provosere, spesielt sin prektige kusine. Jenny blir forelsket, havner under bordet - og blir fryktelig usikker.

Jenny er sjarmerende pussig, og gjenkjennelig likevel. Selvsagt.

Litt lenger kommer hun også med å finne seg sjæl underveis i boka.

Godt skrevet - god underholdning med alvorlige undertoner!

mandag 16. mai 2011

Hanne Ørstavik: Hakk

Dette er Ørstaviks debut frå 1994.

Hovudpersonen bur nordpå ein stad. I eit hus åleine. Fortid er ein stor del av notida. Ho har med seg minner ho ikkje greier å fri seg frå. Om faren. Mora. Kva slags ektemann var denne mannen, kva slags far? Han verkar uforutsigbar, vond, sjuk?

Det flytter ein mann inn i huset der hovudpersonen bur. Ho må ta stilling, ha ein slags relasjon til den nye mannen som har dukka opp i hennar verden. Fortida bilete blandar seg med notida. Vil ho greie å sleppe det gamle?

Ørstavik har ein knapp stil. Mykje uro dirrar innimellom orda, setningane. Forfattaren måler eit indre drama stillfarent med nerve og vemod. Denne boka er enda meir knapp i formen enn dei eg har lese før, og som er nyare. Medan stemninga er svært ørstaviksk.

Eg er glad eg vart tipsa om boka.

torsdag 12. mai 2011

Tomas Espedals prosjekt

Eg har fått denne beundringa for Tomas Espedal.

Eg blar i Natt&Dag på Dromedar i kveld og eit stort bilete av Espedal treff meg midt i diskursen. Arbeidarklasseforfattaren avbilda i dress med dette andletet; grovt, alvorleg.

I intervjuet seier han: "Jeg er kun opptatt av språket". Og om sitt sjølvbiografiske prosjekt: "[...] da jeg skrev "jeg" første gang og brukte navnet mitt samtidig, så skjedde det noe med tekstene som jeg var helt avhengig av [...] en intensitet som de andre bøkene hadde manglet."

Når eg les Espedal verkar språket så enkelt, så kvardagsleg. Han skildrar skrivebordet han sit ved, rommet. Papiret. Treet utanfor. Vegane han trår. Det er så dønn nære - så dønn universelt.

Han seier om å skrive om seg sjølv at det blir skjønnlitterært fordi han skriv om minnene han har.

Eg vil òg vere så modig.