søndag 26. april 2009

Drageløperen

Når bøker eller filmer blir bejublet og konsumert av alle, blir jeg prinsipiell og bestemmer meg for ikke å delta.

Slik var det med Drageløperen. Jeg leste verken boka eller så filmen da den gikk på kino.

Fordi jeg har vært litt i befatning med Afghanistan i det siste, og en kollega hadde fimen på dvd, så tenkte jeg at dette var anledningen for at prinsippet ble fraveket.

Riktig nok er USA i filmen framstilt som landet med frihet og muligheter. Amir og faren rømmer fra Afhanistan og havner i USA, og Amir drar tilbake til Kabul for å redde sin lille slekting ut av landet. Men likevel. Filmen er god. Man får et inntrykk av Kabul før Sovjets innrykk i landet i 1979, og av forholdene under Taliban. Mye er blitt annerledes i hjemlandet etter at Amir flyktet. Offentlig steining er blitt en vanlig straffemetode, og kvinnene er blitt til blå telt i gatene.

Filmen forteller historien om Amir og Hassan. Amir er rikmannssønnen, Hassan sønnen til husets tjener. Hassan er en usedvanlig trofast venn. Andre gutter erter dem for vennskapet, og sier at Hassan, som er hazar, blir lurt til å tro at Amir betrakter ham som venn. Dette blir komplisert for Amir, ikke minst fordi faren også er så begeistret for Hassan. Amir fjerner seg mer og mer fra Hassan, på en måte som gjør at det åpner seg sår som vanskelig kan gro.

Det er et sjokk for Amir da han oppdager at Hassan var broren hans. Å redde halvbrorens sønn ut av Kabul og Afghanistan blir en aksjon for å rette opp uretten han gjorde mot Hassan som gutt.

Dette er en film som rører følelsene. Åpen opp! Gråt for Amir og Hassan og gråt for Afghanistan!

4 kommentarer:

  1. Jeg leste boka jeg. Det var veldig veldig fin. Jeg har ikke sett filmen. Det er mye med Afghanistans som er fascinerende - folk, farger, natur.

    SvarSlett
  2. Jeg leste boka da den kom og likte den kjempegodt. Filmen så jeg hjemme i stua, og var nødt til å snu meg bort når enkelte scener ble vist. Det ble for sterkt, og for vondt å se. Det er ikke så ofte at filmen er like god som boka, men i dette tilfellet syns jeg de virkelig har klart å fange nerven og følelsene og spenningen. En fin opplevelse.

    SvarSlett
  3. Jeg har ikke sett filmen, men lest boka. Likte den utrolig godt, og jeg gråt vel ikke for Amir og Hassan, men jeg husker jeg syntes synd på begge to.

    SvarSlett
  4. Tragisk hvordan det flotte landet, natur og bygninger, er blitt ødelagt også.

    SvarSlett

Det er sååå kjekt å få tilbakemelding på innlegget mitt. :-D